Smile på utsiden - når magen hyler av redsel

Jeg har lyst til å fortelle litt om hvordan det er å være en av de som ønsker å skrike høyest, og samtidig ha prestasjonsangst. Det er så ufattelig mye her i verden jeg virkelig vil oppleve, lære om og bare få være med på. Jeg vil være med å gjøre verden til et bedre sted. Ingen kan gjøre verden perfekt for alle. Dessverre. Men jeg ønsker så inderlig å kunne utgjøre en forskjell for noen. Eller ihvertfall bare for én. Det er så mye bedre enn ingen. Det er så mye jeg vil si og dele, og det er så mange ganger jeg havner i situasjoner ute hvor jeg så gjerne vil gå bort til en person å bare si noe. Sånn som for eksempel å bare slå av en hyggelig samtale med en såkalt "uteligger". Det tror jeg ville blitt så uendelig verdsatt. Og dette var bare et eksempel på en ting jeg gjerne skulle gjort. Problemet er bare at jeg tørr ikke. Det er skummelt, for når jeg har ropt høyt før, så har jeg fått en smell midt i fleisen tilbake. Og det tror jeg er noe mange opplever - hver dag. 

På ungdomsskolen var jeg, i mitt eget synspunkt, en som elsket å være midtpunkt. Generelt har jeg alltid vært sånn i vennegjengen også. Jeg har alltid likt å være den personen som folk kommer til om det er noe. En som kan løse opp i konflikter eller som de andre ønsker å bare henvende seg til. Men da jeg plutselig stod i en vanskelig situasjon selv - som ble veldig negativ, og rett og slett mobberelatert. Da fikk jeg problemer. Jeg fikk blikk jeg ikke kunne takle, kommentarer jeg ikke fortjente. Det ble tøft, og det ødela rett og slett for den siden av meg som jeg nå savner mer enn noe annet. Det har gjort meg redd for å kunne være meg selv - helt fullt ut. Og jeg vil ikke skylde på noen for det, det er ikke derfor jeg skriver dette. Jeg ønsker ikke noe sympati for det nå. Det er lenge siden og livet går videre, liksom. Det er bare for at dere skal få en forståelse for hva jeg vil frem til. Nå vil jeg bare skrive om den følelsen av å ønske så sterkt å rope ut, men ikke tørre det. 

Følelsen sitter så langt inne i magen, og det er så ille at bare det å skulle si noe i vennegjengen gjør at hjerte pumper kjempe fort. Det som skal sies må repeteres hundrevis av ganger i hodet, før det kommer ut av munnen. Og når det først er sagt, så har tilbakemeldingen og responsen alt og si for om hjertet kommer til å roe seg ned eller ikke. Det er en kjempe ekkel følelse, for hvis det er noe jeg så inderlig ønsker å si så må jeg faktisk gire meg opp til å tørre å åpne munnen. Og selvfølgelig ender det som oftest i at jeg heller holder munnen min lukket. Fordi den klumpen i magen, og hjertet som nesten hopper ut av brystet er så innmari ekkelt. Noen ganger kan jeg til og med kaldsvette å bli skikkelig svimmel - men de rundt meg kan ikke se det. For man blir veldig god på å skjule sånne frykter. I verste fall vil jeg kanskje bare se litt lost ut, og hva passer vel ikke bedre enn å da si "jeg er bare litt sliten". Og dette er i vennegjengen, med mennesker jeg føler meg trygg på. Og det er garantert mange andre som også har det sånn, så jeg vil så veldig gjerne at dere skal vite - det er helt normalt å være redd. Vi alle er redd for noe, men ikke alle er redd for det samme. Kanskje du er som meg, og er redd for å dele meningene dine med andre? Bare vit at du er ikke alene om det, uansett hva du er redd for. I mitt tilfelle er det bare så utrolig frustrerende og irriterende, for jeg har så mye jeg vil bidra med. Det er definitivt noe jeg jobber med, hver eneste dag. Og det å ha et sted som denne bloggen, er helt fantastisk. For her kan jeg rope ut - uten å måtte smile på utsiden og hylskrike på innsiden. 

18

Herregud så bra skrevet!!

Fredrikke Gustavsen: tusen takk!<3

Kjempebra skrevet, og du er helt nydelig!

Jessica Kristiansen: tuusen takk!<3

Skjønner faktisk godt hva du mener! Veldig bra skrevet, ikke vær redd for å dele dine meninger og tanker. U matter!!! <3

ane karene: Så fint sagt, tusen takk!! <3

flott innlegg :) fine bilder!

livetmitt93: Tusen takk!

Skjønner veldig godt hva du mener, og du skriver det så bra! Kjempe fin blogg du har <3

May: Å tusen takk, det setter jeg veldig pris på! <3

Du er sterk du Jannicke! Stå på<3

Malin Moen: Tusen takk, Malin<3

Reidun Hasselberg

Dette er så bra Jannicke, og jeg er så stolt av deg <3 du gjør en forskjell ved bare å skrive dette. Klem fra farmor <3

Reidun Hasselberg: å, tusen takk <3

Dette var bra skrevet. Den samme følelsen hadde jeg også så fort det ble mer enn et menneske å forholde seg til. Jeg holdt munn. Det gjaldt på skolen. Spesielt på ungdomsskolen og i årene etter det. På symøter vi hadde. Med bare kjente fra skolen .Det hjalp ikke. Det var nesten umulig å få sagt noe. Og jeg var ikke noe mindre populær enn de andre. Det var bare så innmari vanskelig å åpne munnen så fort det ble mer enn 2 personer til stede. Nå etter mange år har det blitt noe bedre ihvertfall.

Mona Iren: å jeg skjønner så utrolig godt hva du prater om! Så bra at det har blitt bedre, men så synd at det ikke har blitt det samme igjen.. det er så mye vanskeligere å bygge opp noe enn å rive ned, dessverre :(

Kjempebra skrevet,Jannicke.Du er ei alle tiders jente.

Anonym: tusen takk! :)

Skriv en ny kommentar