Et nytt kapittel

Waow, i går var faktisk siste skoledag for denne gang! Året har gått så alt for fort, men tross det sitter jeg igjen med så utrolig mye lærdom som jeg alltid vil ha med meg videre. Det eneste som gjenstår nå er eksamens perioden i juni, da det kommer 3 på rappen. Krysser alt jeg har for at de går i boks, for da starter et nytt kapittel som lærling til høsten. Det er så utrolig rart, for tiden bare forsvinner under beina på meg og hvis alt går som det skal - så er det ikke mer enn 3 måneder til jeg faktisk kan klappe meg selv på skulderen fordi jeg da har blitt ambulanselærling. Tenk at jeg er så heldig og skal få jobbe med et så givende yrke.

Det er litt uvirkelig, for det er en så stor drøm som skal bli virkelighet. Så sikker i mitt valg av yrke, har jeg aldri vært før! Det kan jeg skrive gledelig under på, men den følelsen som blomstrer i magen min om dagen. Planen i ventetiden er å jobbe masse i hjemmesykepleien og ta førerkort på lett lastebil. Hehe, det er utrolig skummelt å kjøre stor bil på veien. Føler at det ikke er plass til meg i det hele tatt.. Men på grunn av de store ambulansene, så må det bare bli sånn for at jeg skal ha lov til å kjøre dem etterhvert.

Siste skoledag endte veldig fint med litt pizza og kake. Det er alltids stad og kose seg litt, etterfulgt av litt godt i glasset på Aker Brygge. Skal jammen ikke se bort ifra at jeg har pådratt meg ei lita solstikk på brygga i dag heller. Fader altså, det er så typisk. Føler meg helt kokt i ansiktet, og det er virkelig for varmt hele tiden. Det ligner ikke meg. Enda jeg er flink å smører på med solkrem og alt. Pytt, pytt. Jeg får være ekstra flink med fuktighetskremen så fargen setter seg og ikke bare preller av i flass..

Har dere hatt siste skoledag enda?
Jannicke

Ambulansesnakk #2

Hei og hopp!

Alt er helt fantastisk om dagen og jeg digger det. Været er supert, sola skinner som aldri før og 17. mai er rett rundt hjørnet. Det har gått fort, føles ut som julaften var forrige uke!

Men til dagens tema, jeg syns det er på tide med en ny ambulansesnakk etter et innslag jeg hørte på radioen for et par uker siden. Dagens snakkis gjelder våre nødnummere!

Brann - 110
Politi - 112
Ambulanse - 113
Legevakt - 116 117

I innslaget på radioen snakket de litt om statistikk på hvor mange unge mennesker som ikke vet hvem de skal ringe til når det gjelder. Jeg ble helt satt ut faktisk, for det er så utrolig viktig og kunne. Jeg husker ikke nøyaktig hvor mange av 10 som ikke kunne hvilket nummer de skulle ringe, men det var over halvparten. Og det er jo så utrolig simpelt om man bare bruker litt tid på å pugge dem, eller lager seg ei lita regle. Men siden statistikken gjaldt unge, vil jeg nesten tørre å påstå at det må være noe form for svikt i skolen eller hos foreldrene som ikke har lært det bort godt nok. Jeg husker selv at vi pugget mye på dette på barneskolen, og hadde førstehjelpskurs på Anne dukken flere ganger. Vi fikk en hver som vi hadde med oss hjem og kunne trene på, og lære videre til mamma og pappa for å repetere. Det fulgte til og med, med en papp telefon med tallet 113 på. Får man fortsatt det? Håper det, for det er utrolig god læring og absolutt kjekt å kunne hvis man skulle trenge det en dag. Litt førstehjelp tenkte jeg å snakke om neste gang. Jeg vil ikke skrive en lang og vanskelig tekst for da mister jeg interessen deres med en gang, og jeg kan ikke si det nok ganger. Dette er så viktig, dette kan redde liv! Alle nødnummerene er listet over bildet, jeg velger her å ta utgangspunkt i 113 som er ambulansen.

Når skal du ringe?
Ved et akutt helseproblem. Det kan være vanskelig å tolke hva som er et akutt problem, og det finnes heller ingen fasit. Du kan alltid ringe dersom du selv tror at en sykdom eller skade er alvorlig. La de som sitter i andre enden av telefonen tolke alvorlighetsgraden dersom du er usikker selv. Noen ganger er det selvfølgelig ingen spørsmål. Og ved sykdom eller skade som ikke er akutt kan du ringe og forhøre deg med legevakt. Det hender at legevakten velger å sende en ambulanse til deg etter å ha hørt hva du har å fortelle.

Det er bedre å ringe en gang for mye, enn en gang for lite dersom du er usikker.
113 er døgn åpen, som betyr at du kan ringe når som helst.

Hva skal du si når noen svarer?
I en stressende situasjon er det ikke alltid like enkelt å få frem det man ser i ord. Hvis du befinner deg i en setting hvor du klarer og fortelle hva du ser og hva som har skjedd, så skal du si:
Hvem du er
Hvor du er
Hva som har skjedd, hvorfor du ringer
Og personen i andre enden vil hjelpe deg gjennom samtalen og muligens stille spørsmål. Er du ikke i stand til å forklare, er det utrolig viktig at du forteller hvor du er,  og svarer så godt du kan på det som blir spurt om. Og selvfølgelig følger de instruksene du får fra andre enden, hvis du ikke vet hva du skal gjøre. Det kan hende de lurer på hva du ser, hvor mange personer du ser, dette er med tanke på hvor stort hjelpebehovet er. Hvis du ringer på vegne av deg selv vil du mest sannsynlig være i stand til å fortelle det. Den du prater med vil bare hjelpe deg, og vil forklare deg hvordan og hva du skal gjøre mens du venter på ambulansen. Sett telefonen på høyttaler og legg den ved siden av deg hvis du må hjelpe en annen og trenger 2 hender. Dette tenkte jeg å forklare nærmere ved neste snakkis om "førstehjelp".

Bare husk at det viktigste for at hjelpen skal komme frem til deg, er at hjelpen må vite hvor du befinner deg.

KUNNSKAP REDDER LIV

 

Helt til sist, hva skjer hvis du ringer feil?
Du vil uansett få hjelp.

En liten huskeregle hvis det gjør det enklere, som jeg fant i en avis artikkel:
Brann og svi - 110 (hundreogti)
Blod og vold - 112 (hundreogtolv)
Syk og skvetten - 113 (hundreogtretten)

Har du noen innslag eller egne erfaringer, så fyr løs!
Det er ikke så lett å holde det kort og presist når man blir så ivrig i skrivingen, jeg håper iallfall du sitter igjen med en viss anelse om hvem du skal ringe til hvis ulykken først er ute. Og at det ikke ble alt for mye lesing, Vi snakkes :)

Er det verdt et menneskeliv?

Plutselig er jeg tilbake til 2012, da jeg var overlykkelig over mitt første førerkort!

Jeg har kjøpt meg scooter igjen, så det blir litt enklere å komme seg fra A til B gjennom sommeren. Så krysser jeg fingrene for at det blir en bil til neste vintersesong. En søt liten jentebil, men det får vente til scooter sesongen er over.

Jeg husker så utrolig godt hvordan det var å være så "liten" i trafikken. Det tok ikke lang tid før jeg hadde utallige hendelser som provoserte meg sterkt. Nå som jeg i tillegg har erfart noen år bak rattet i større kjøretøy, er jeg kanskje enda mer skuffet. For det er virkelig ikke så vanskelig å ta hensyn. Jeg er mer skuffet fordi jeg nå har erfart hvor enkelt det er å ta forhåndsregler, som så mange bare hopper over. Det blir gjort så ekstremt mange farlige forbikjøringer, selv ved doble sperrelinjer. For de som ikke vet hva det betyr, så er det forbudt å kjøre forbi på disse strekkene med dobbel linje. Jeg kjenner trafikkbilde mye bedre i dag, enn jeg gjorde for 6 år siden. Jeg kjenner kjøremønsteret til bilene også, noe jeg er veldig glad for når jeg skal ut å trille på scooteren. Det gjør at jeg kan ta forhåndsregler for å ikke selv komme til skade, og jeg blir ekstra obs. Ved å forstå hva du i bilen bak kommer til å gjøre, blir det enklere for meg å bremse/flytte meg til side osv. Selv om dette er helt feil, er det desidert det tryggeste. Men, de som akkurat har fått utdelt lappen med lov om å kjøre moped - de kjenner ikke trafikkbilde på samme måte og kan kanskje ikke forutse hva bilen foran eller bak kommer til å gjøre om 2 sekunder.

Den følelsen av å plage shiten ut av føreren i bilen(e) bak, er ubehagelig. For sinte sjåfører gjør utrolig mange dumme, korte valg og lager unødvendig stor fare. Det er sesong for mopeder på veien i mange måneder til. Er du litt for sent ute til jobben eller du er den typen som reiser hjemmefra akkurat på sekunder til å rekke noe - så ikke bli sinna dersom du havner bak en som ikke har lov å kjøre fortere enn 50 km/t. Du skal ikke som fører sette de sårbare i trafikken i fare fordi du bare måtte sove 2 minutter lengre akkurat i dag. Det er bedre da å komme litt sent på jobb, eller hjem til kona etter jobb (!) og heller fortelle at du havnet bak en moped som sinket deg. Ikke stress og gjør dumme valg bare fordi du valgte å ikke ha bedre tid. For jeg kjører bil også, og jeg kjenner på det at når tidspresset kommer - det er da det er lett å hisse seg opp over andre trafikanter. Men hva tjener vi på det? Ingenting. Kanskje et menneskeliv. Det er ikke noe jeg vil ha på min samvittighet. Tenk over det neste gang du begynner å stresse bak rattet.

Er det verdt det? Er han eller hun foran deg, noe du vil ha på samvittigheten resten av livet?

Jeg gleder meg til å fise rundt på denna blå i sommer - ikke ødelegg den gleden bare fordi du kan kjøre fortere enn meg.
Jannicke

15.04.2018

Fysøren - jeg skal aldri ta nesa mi for gitt!

Man vet virkelig ikke hvor godt det er å ha en nese som fungerer optimalt, før snørra bare snurper alt sammen og pusten ikke slipper til. Det er virkelig ikke noe jeg tenker over til hverdags, men når jeg først blir sjuk, er det verste av alt å være tett i nesa. Slapp, feber, litt muskel verk er helt ok! Men please la nesa mi få være i fred, oh my gad..

Akkurat nå om dagen er nesespray min livredder. Det har vært utrolig fint sommer vær i helgen, så det var utrolig kjipt å bli sofa liggende disse dagene. Men jeg satser på at det lønner seg i morgen, når det blir på igjen med fullt kjør hele uka. Og det var kanskje litt tidlig å gå med shorts på fredagen.. Pokker altså!

Helgens positive happening: V har bursdag i dag, jippi. Og på fredag ble det arrangert et surprise party for han som ble akkurat som planlagt. Det tenkte jeg å skrive mer om i løpet av uka, han ble virkelig lurt trill rundt og hadde ingen anelse. Det synes også veldig godt på videoen da han går inn døra, at han ikke så det komme i det hele tatt. Utrolig morsomt!

Hva har dere gjort i helgen?
Jannicke

En liten piff i sveisen

I dag er en sånn treg, deilig og avslappende morgenstund hvor jeg har skikkelig lyst på en skive med nugatti. Og det er akkurat det jeg skal gå å lage meg nå, for i skrivende stund hoppet skivene ut av brødristeren. The good wife står å ruller på tv'n i bakgrunnen, en sånn serie som passer perfekt å bare titte opp på skjermen innimellom. Jeg har slengt på meg hettegenseren til V, og satt meg ordentlig godt til rette for å bare nyte denne morningen et par timer til.

Jeg er litt speechless etter responsen på forrige innlegg. Så utrolig gøy det er å skrive om noe jeg brenner for når responsen er så fantastisk

På søndag fikk jeg endelig piffet opp hårsveisen litt, noe som var på høy tid. Bilde over viser hvor grusomt slitt og flekkete håret mitt har vært. Ikke minst hvor tynt og pistrete det blir når man lar vær å ta den stussen et par ganger i året. Jeg var rimelig sikker på at langt hår var det jeg ville ha nå, men nei. Jeg går stadig tilbake til kortere hver gang jeg klipper meg. Jeg er utrolig fornøyd med resultatet og føler med en gang at jeg ikke ser såå fjortis ut som jeg vanligvis gjør Det hender jo til og med at jeg ikke blir trodd når jeg viser legitimasjon på butikken. En gang ble jeg nesten nektet å kjøpe rusbrus, og det var helt krise der jeg stod midt i russetiden, haha. Faktisk synes jeg det er utrolig mange som går med hår ned til stumpen alt for lenge, som ville sett mye eldre ut for lenge siden om de bare hadde tatt bort litt lengde på håret og fått seg en ordentlig sveis. Ikke det håret som bare henger der og blafrer så fint i vinden.

Her er slutt resultatet og min supre frisør, Rebecca. Enda ikke super kort, men en stor forandring. Alt går opp i hestehale fremdeles, sånn akkurat! Skikkelig digg å få seg en sommer sveis.

Hva slags sveis liker du best?

Jannicke

Ambulansesnakk #1

Jeg har ufattelig mange ganger tenkt at nå vil jeg fortelle hvordan det går på studiet. Hvordan det er å studere ambulansefag og hva vi gjør på skolen. Problemet var bare at før jeg tok en pause fra bloggen hadde vi bare om "grunnleggende helsefag", noe som jeg ikke finner interessant å dele noe produktivt om. Det blir for tørt i mine øyne å blogge om, samtidig som det er noe av det viktigste vi lærer på skolen. For alt vi lærer videre i ambulanse medisin har sitt rotfeste i det grunnleggende om kroppen.
Nå har vi endelig kommet et stykke forbi det, og er godt i gang med å lære om behandlingsmetoder, medikamenter og faktisk få noe erfaring for å sette sammen det teoretiske og praktiske.

Å studere ambulansefag er utrolig spennende, og tro det eller ei. Ja, det er faktisk helt vanlig at en jente både kan kjøre ambulansen og sitte sammen med pasienten bak i bilen. Til og med løfte tungt. Jeg har ikke lengre telling på hvor mange som har spurt meg om jeg kun blir sjåfør da, og ofte også kommer tillegget - siden du er jente. De første gangene ble jeg utrolig overrasket over at noen kunne spørre om det. Jeg tenke heller "hvilket årstall lever du i?", men svarer selvfølgelig høflig og pent at "nei, begge på bilen bytter på oppgavene og hjelper hverandre" Det er så mange som fortsatt tror at du er enten bare sjåfør, eller kun med pasient.

Og du skal få like god behandling uansett om du blir hentet av menn eller kvinner. Mange tror også at vi jenter ikke kan løfte. Selvsagt kan vi det, og ofte hjelper man hverandre og løfter sammen. Det finnes forskjellige teknikker som kan brukes og det stilles forskjellige fysiske krav til de som søker seg inn i yrket. Så før jeg kan gå ut som lærling må jeg være ansett som egnet for yrket. Noe jeg selvfølgelig krysser alt jeg har for at jeg er. Det er absolutt ingen ting annet jeg kunne tenkt meg å drive med etter å ha fått litt praksis i ambulansen.
NB! Det heter ambulansefagarbeider, hvis ikke man har en annen tittel som ofte står på uniformen. Ikke ambulansesjåfør

Noe spesielt du ønsker jeg skal skrive om neste gang?
- jeg er fortsatt student og går på skolen, men kan skrive om det jeg føler jeg kan si noe om!

Jannicke

April makeup

Hey fine, og god kveld!

Det var utrolig deilig å kaste av seg klærne og slenge seg på sofaen nå, for disse bena har trasket rundt og hjulpet eldrebølgen siden 8 i dag tidlig. Faktisk er det ikke så aller verst å jobbe så lange dager, så lenge man er innstilt på det, dessuten er de eldre så hyggelig å prate med og det kommer ofte så mange gode, fine og rare historier fra gamle dager. Men det kan ikke bli for ofte med så lange dager. Jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg må ha et sosialt liv og få hjemmet til å gå rundt for å ha det bra! Det er så viktig å ikke glemme seg selv, og ikke minst det å vise seg frem i offentligheten av og til. Det å stenge seg innenfor 4 vegger kan fort bli veldig deprimerende også er det plutselig ingen som inviterer til noe lengre fordi de vet at du uansett ikke kan komme. Hehe, jeg gikk på en sånn en i sommer når jeg jobbet utrolig mye en liten periode. Jeg endte opp som jobb narkoman i fellesferien med null sosialt liv ved siden av. Det gikk hardt utover V på kveldene, så det prøver jeg selvsagt å unngå.

Skrive om jobb er ikke alltid så spennende. Det jeg egentlig hadde planlagt å dele var denne sminke looken jeg testet ut her om dagen. Jeg bestemte meg for å prøve å lage en look som passer både til daglige ting og partey senere på kvelden. Resultatet er jeg ganske fornøyd med, men jeg ville muligens brukt kun en carmex på dagen og klæsjet på en lilla leppestiften til kvelds. Redigeringen ødelegger litt av hvordan det egentlig så ut, for fargene var mye lysere. Det er ikke helt min stil å smelle til med smokey eyes på jobb og skole (men det er ingen tvil om at en liten del av meg elsker å stæsje seg av og til), så redigeringen på bildene juger litt. Det er duse lilla toner i ytterkanten, noe jeg syntes passet utrolig godt nå som våren er her!

Den er også veldig rask og enkel, så hvis det er ønskelig kan jeg få til en "step by step".

Håper dere alle har hatt en strålende lørdag!
Jannicke

Høydepunktene i april

Hei du fine!

Sola skinner som bare det i dag, og gradestokken står utrolig nok på + siden. Jeg krysser fingrene for at det fortsetter slik fremover.
Starten på april har vært utrolig bra, den startet jo tross alt med 2 fridager, tihi. Og jeg har endelig fått opp bloggen igjen, noe jeg har tenkt utrolig mye på. Det er så deilig å være tilbake og bare la fingrene skli over tastaturet. Ikke minst at (nesten) alt dokumenteres med bilder, så jeg alltid vil ha noe å se tilbake på. Det må være noe av det este med å blogge. Og selvfølgelig det å få nye "bekjentskap" som er utrolig hyggelig. Vi nordmenn er jo ikke akkurat de som står å prater med hvem som helst ute på gata til enhver tid om vi ikke er kjent fra før, så at man kan kommentere til hverandre og bli litt kjent med hverandre den veien synes jeg bare er en bonus.

April i år tror jeg har mye å by på! På skoleplanen er det mye å se frem til denne måneden - og neste så klart. Det er deilig å kunne droppe ullundertøyet under den blå og hvite uniformen på jobb. For hver dag som går kan jeg se litt mer av hver gressflekk rundt omkring. I går så jeg flinke mennesker som hadde begynt å koste bort grusen fra gatene, og det gir litt sommer kribling i magen når folk rundt omkring starter på dugnader for å gjøre klart til sommer.  Russen skal snart begynne å trille og irritere rundt i gatene, som helt klart er et tegn på at varmen er rett rundt hjørnet. Forhåpentligvis venter en læreplass til meg også, krysser virkelig alle fingre og tær for det. Og en liten tilleggs fakta for i dag, denne måneden har jeg faktisk lært meg hvordan sokker skal strikkes!

Hva er dine høydepunkter i april?
Jannicke

Opplevelsen fra hesteryggen

Hey

Jeg må starte med å si at det er utrolig hyggelig med så fine kommentarer på forrige innlegg. Jeg hadde ikke sett for meg noe respons på første innlegg etter en så lang pause, men dere er skjønne! Og jeg har støtt og stadig tittet innom hos fler av dere og fulgt med på livene deres selv om mitt stoppet opp i vinter.

Nå har jeg på meg verdens diggeste outfit, en pysjgenser med pusestoff. Du vet sånn skikkelig bamse genser, sånn er den over hele fremsiden. På bena har jeg samboern's treningsshorts fordi jeg ikke klarte å finne frem til min egen pysj bukse. Men det er vel samme det, for det var super comfy!

I dag har egentlig vært en relativt vanlig dag som startet med dagvakt i hjemmesykepleien, diske opp middag hjemme og styre litt rundt omkring samtidig. Dagens høydepunkt kom først etter middagen, da jeg endelig har satt av tid til å dra en tur i stallen. Så deilig som det er å komme dit, etter så lang pause. Et av tiltakene jeg gjorde for å ta vare på meg selv var enkelt og greit å kutte ned på plikter. En av mine mest altoppslukende plikter var stallen. Så jeg orket ikke mer. Jeg bestemte meg for å fokusere 100% på studiet og dermed gikk det fra hver dag med hest til sånn ca. 2 dager i måneden. Det er en stor overgang, for det å holde på med hest er mye arbeid.

Når jeg kommer dit nå er det så utrolig deilig, tiden bare forsvinner. Jeg reiser når jeg har tid og ikke minst lyst til det. Å sette seg på hesteryggen da blir plutselig en annen opplevelse. Jeg gruet meg noen dager da jeg var i stallen hver dag, fordi energien fantes ikke - også måtte jeg gi av meg selv i ett par timer til likevel. Nei, nok om det negative - for nå er stallen tilbake på topp! Og tiden bare forsvinner, den eksisterer ikke i nærheten av de magiske dyrene.

Håper alle sitter igjen med like mye mot og møter morgendagen med ett smil!

 Jannicke

Hvordan kan du ha det sånn?

Det har endelig blitt lysere tider, som gjør kropp og sjel lykkelig! 

For å være helt ærlig, så har dette vært en skikkelig deprimerende vinter, men færre oppturer enn nedturer. Først og fremst må jeg påpeke at jeg er utrolig glad i snø, så den har jeg vært veldig glad for. Allikevel er det nok, når det først er nok. Og det begynner å bli en stund siden toppen var nådd. Likevel måtte det bare snø i natt og.. Forskjellen på nå, og når toppen var nådd er at nå er det iallfall lyst ute - til utpå kveldinga. Klokken nærmer seg halv 7 på kvelden og det er fortsatt solskinn over Drammensfjorden. Det er så motiverende, for det er så energigivende med endringen fra vinter til sommertid. 

Som jeg skrev har det vært en veldig depressiv vinter, noe som tydelig gjenspeiler seg i hverdagslige gjøremål. Jeg kan si rett ut at huset har ikke vært en prioritet i det hele tatt, noe som har gjort det vanskelig for å blogge fordi skammen over å vise frem rot på bilder blir såpass stor. Innerst inne vet jeg at alle har litt rot, og de som ikke har litt rot i blant lider av støv på hjernen. Det er menneskelig å rote litt rundt seg. Problemet mitt er bare at, det var ikke litt. Det var sånn at jeg kviet meg for å gå inn hjemme fordi jeg ble depressiv av å se hvordan det så ut rundt meg - og at jeg bare ikke hadde noe overskudd til å gjøre noe med det. Hvorfor humøret ble så mørkt og energien bare forsvant? Jeg var lei. Lei av hverdagen som var lik dag inn og dag ut. Atpåtil stappfull, aldri tid til å ta vare på meg selv, pleie forholdet litt, ta litt vare på de rundt meg også. Det fantes ikke ett minutt ekstra en liten periode. 

Akkurat nå har jeg det veldig bra, hvorfor det plutselig skøyt i været av energi? Mulig jeg har hatt D-vitamin mangel, ettersom sola har tittet en del frem den siste tiden. Jeg har øvd noen måneder nå på å sette av tid til meg selv når jeg trenger det, dra i stallen når jeg har lyst til det og det kommer gradvis inn rutiner i alt som må gjøres av husarbeid - noe som gir meg mye mer glede av å bare være hjemme. Ta en chill kveld med samboeren og bare være. Jeg begynner endelig å finne gleden tilbake i det å bare være. Sånn som jeg føler det nå, har jeg ikke kjent på siden jeg var fjortis uten særlig mye bekymring. Det er utrolig å oppleve egen fremgang når man blir bedre kjent med seg selv, og mine egne verdier. 

Jeg er en av de som alltid har trodd at jeg har visst hvor jeg har hatt meg selv, men nå i vinter rant glasset over når trodde selv jeg var en superwomen som klarte alt. Hadde tid til alt, og skulle bevise til verden at jeg hadde en egen evne til å fullføre alt jeg startet på. Problemet var bare at jeg skulle starte på alt med en gang. 

Det er sikkert mange som kjenner seg igjen i at det er skamfullt å ha det sånn. Fordi det kommer ingen forvarsel, plutselig så bare er du midt i en grotte som virker umulig å komme seg ut av. Og det er ikke særlig mye lettelse at det skal være tabu å snakke om. Det skal ikke være det, fordi det kan skje alle. La oss heller være åpne og tøffe nok til å fortelle hverandre om det - så vi vet at vi ikke seiler sjøen alene! 

 Jannicke